Historikk

Begynnelsen

Det var ikke mange forunt å eie bil under og etter annen verdenskrig. Så sent som i 1957 var det fortsatt registrert under 100.000 kjøretøyer i hele Norge. I 2004 passerer 140.000 biler Festningstunnellen i Oslo hvert døgn. Så den som var bilinteressert for femti år siden, hadde ikke mye å velge i.

For den som var så heldig å ha en bestefar, en onkel eller til og med en far som hadde bil, ble forholdet til denne bilen meget nært.

Etter suksessen med T-forden var Ford et av de mest solgte bilmerkene her til lands. Og da Ford begynte på alfabetet på nytt i 1927 og introduserte sin modell A, ble den en bestselger.
Det ble produsert mer enn 4.5 millioner i årene 1927 – 1932 og mange tusen av dem kom til Norge fra Fords fabrikker i USA, Canada, Danmark og England. A-Fordene viste seg fort
å ha høy kvalitet og driftssikkerhet og bilene tålte de dårlige, norske veiene bedre enn de fleste. Dermed fikk de betydelig lengre levetid enn gjennomsnittet.

Derfor kunne noen heldige, små gutter i årene etter 1945 leve med A-modell som den naturligste ting av verden. Da var A-modellene ikke mer enn femten-tyve år gamle (tilsvarende dagens 1985-modeller) og tusenvis av dem ble brukt på fullt alvor som Bilen i familiens liv.

De små guttene sto på stigbrettet eller satt overskrevs på lyktestaget og var grinde-gutter; de hørte lyden og kjente lukten av A-modell. O lykke – de glemte det ikke.
Så ble guttene så store at de passerte moped-, scooter- og motorsykkelalderen og kunne begynne å tenke bil så smått. Det måtte bli A-modell. Godt brukte kunne de kjøpes for noen hundrelapper. Men de unge entusiastene hadde lite penger, så bilene bar preg av det. Utover det tekniske som skulle til for å passere det ikke så veldig strenge nåløyet hos Bilsakkyndige, besto kosmetikken i hovedsak av stålplast, Bengalakk og kost.

Miljøet

Etter hvert ble det så mange A-modeller i det veterane bilmiljøet på Rykkinn i Bærum utenfor Oslo at noen i 1967 i rent overmot prøvde å melde seg på det allerede da ærværdige Automobilløbet Sandvigen – Sundvolden. Det var ikke populært, kostemalte som bilene var. Men hva hendte den dagen i september 1967? A-modell-herrene fra Bærum kunne beskue en 30 Phaeton som aldeles ikke var kostemalt – men som tvert i mot var ordentlig deltager i Sandvigen – Sundvolden og var overvakker! Bare en ganske gammel mann, sikkert nesten 40, som hadde tjent penger i mange år alt, kunne jo ha noe sånt. Vi elget oss ydmykt innpå – og ble kjent med Svenn Engelund. Som også var flasket opp med A-modell.

Norsk A Modell Klubb

Så gikk det fort, for når Norsk Veteranvogn Klubb var så høy på pæra at den så med nedlatende og ublide øyne på den eneste bilen som er noe, var saken klar: vi krøsset ingen og
Allerede åtte dager senere, 12. september, var elleve mann samlet hjemme hos Svenn Engelund. De ble servert kake med stor A på, og entusiasmen var på topp.
I løpet av kvelden var Norges første merkeklubb, Norsk A Modell Klubb et faktum. Noen uker senere var det nytt møte, denne gang på Rykkinn. Styre ble valgt og arbeidsgrupper ble nedsatt. Vi fikk postboks 1930 og postgiro 1930 og logo laget av reklamebyrå. NAMKs far, Svenn Engelund, hadde allerede i mange år vært med i Modell A Restorers Club i USA. Vi søkte om og fikk tillatelse til å bli MARCs første avdeling utenfor USA og kunne dermed bruke denne klubbens merke som utgangspunkt for Norsk A Modell Klubbs egen logo. Etter en måned var den første A-visen på gaten. Se A-visen.

	Historikk
	Begynnelsen Det var ikke mange forunt å eie bil under og etter annen verdenskrig. Så sent som i 1957 var det fortsatt registrert under 100.000 kjøretøyer i hele Norge. I 2004 passerer 140.000 biler Festningstunnellen i Oslo hvert døgn. Så den som var bilinteressert for femti år siden, hadde ikke mye å velge i. For den som var så heldig å ha en bestefar, en onkel eller til og med en far som hadde bil, ble forholdet til denne bilen meget nært. Etter suksessen med T-forden var Ford et av de mest solgte bilmerkene her til lands. Og da Ford begynte på alfabetet på nytt i 1927 og introduserte sin modell A, ble den en bestselger. Det ble produsert mer enn 4.5 millioner i årene 1927 – 1932 og mange tusen av dem kom til Norge fra Fords fabrikker i USA, Canada, Danmark og England. A-Fordene viste seg fort å ha høy kvalitet og driftssikkerhet og bilene tålte de dårlige, norske veiene bedre enn de fleste. Dermed fikk de betydelig lengre levetid enn gjennomsnittet. Derfor kunne noen heldige, små gutter i årene etter 1945 leve med A-modell som den naturligste ting av verden. Da var A-modellene ikke mer enn femten-tyve år gamle (tilsvarende dagens 1985-modeller) og tusenvis av dem ble brukt på fullt alvor som Bilen i familiens liv. De små guttene sto på stigbrettet eller satt overskrevs på lyktestaget og var grinde-gutter; de hørte lyden og kjente lukten av A-modell. O lykke – de glemte det ikke. Så ble guttene så store at de passerte moped-, scooter- og motorsykkelalderen og kunne begynne å tenke bil så smått. Det måtte bli A-modell. Godt brukte kunne de kjøpes for noen hundrelapper. Men de unge entusiastene hadde lite penger, så bilene bar preg av det. Utover det tekniske som skulle til for å passere det ikke så veldig strenge nåløyet hos Bilsakkyndige, besto kosmetikken i hovedsak av stålplast, Bengalakk og kost. Miljøet Etter hvert ble det så mange A-modeller i det veterane bilmiljøet på Rykkinn i Bærum utenfor Oslo at noen i 1967 i rent overmot prøvde å melde seg på det allerede da ærværdige Automobilløbet Sandvigen – Sundvolden. Det var ikke populært, kostemalte som bilene var. Men hva hendte den dagen i september 1967? A-modell-herrene fra Bærum kunne beskue en 30 Phaeton som aldeles ikke var kostemalt – men som tvert i mot var ordentlig deltager i Sandvigen – Sundvolden og var overvakker! Bare en ganske gammel mann, sikkert nesten 40, som hadde tjent penger i mange år alt, kunne jo ha noe sånt. Vi elget oss ydmykt innpå – og ble kjent med Svenn Engelund. Som også var flasket opp med A-modell. Norsk A Modell Klubb Så gikk det fort, for når Norsk Veteranvogn Klubb var så høy på pæra at den så med nedlatende og ublide øyne på den eneste bilen som er noe, var saken klar: vi krøsset ingen og Allerede åtte dager senere, 12. september, var elleve mann samlet hjemme hos Svenn Engelund. De ble servert kake med stor A på, og entusiasmen var på topp. I løpet av kvelden var Norges første merkeklubb, Norsk A Modell Klubb et faktum. Noen uker senere var det nytt møte, denne gang på Rykkinn. Styre ble valgt og arbeidsgrupper ble nedsatt. Vi fikk postboks 1930 og postgiro 1930 og logo laget av reklamebyrå. NAMKs far, Svenn Engelund, hadde allerede i mange år vært med i Modell A Restorers Club i USA. Vi søkte om og fikk tillatelse til å bli MARCs første avdeling utenfor USA og kunne dermed bruke denne klubbens merke som utgangspunkt for Norsk A Modell Klubbs egen logo. Etter en måned var den første A-visen på gaten. Se A-visen.